Tekstil og identitet

Mange ganger har jeg spekulert på hvorfor det er viktig for meg å uttrykke meg i tekstil. Helt siden min tante Kjellfrid berømmet mitt broderi da jeg var 11 år og sa at jeg burde begynne på Den Kvinnelige Industriskolen i Oslo, har jeg hatt i bakhodet at tekstilt arbeid er noe for meg.
Etter som årene har gått og jeg er blitt mer reflektert og sikker i mine valg, har jeg forstått at arbeidet ved veven har vært selve symbolet på trygghet og kommunikasjon i mitt liv.

Først ved fordypelse i vevingen der stille timer med gode tanker gir ro og inspirerer til ny kreativitet. Deretter - når billedteppet er blitt tatt ned, montert og hengt opp i en utstilling eller solgt til en samler, blir selve det tekstile verket et middel til kommunikasjon mellom meg og min omverden. Et sted der jeg blir sett, og der jeg er i en sammenheng som gir meg energi og pågangsmot til videre arbeid.

Mye av vår tekstilkunst har røtter i folkekunsten. Og samtidig, i dag er det nærliggende å knytte den tekstile samtidskunsten til rommet og til arkitekturen. Den tyske kunstneren Anni Albers har skrevet kloke ting om dette. Hun begynte på Bauhaus-skolen i Dessau i 1920-årene. I dette urolige tiåret, forteller hun at det var i kommunikasjon med sitt tekstile materiale at hun fant sin trygghet og sitt fundament som menneske; «Found her Bearings». For henne er ikke tekstilkunsten primært knyttet til de kvinnelige sysler, men heller imot moderne arkitektur og industri. Tekstil i forhold til rom blir her sentralt.

Å ha en identitet betyr at du har en historie, noe å forholde din tilværelse til her og nå til. Det betyr også at der er en form for kontinuitet mellom de ulike fasene i vårt liv. For så altfor mange mennesker i dag er dette en situasjon som de ikke har mulighet til å velge. De er tvunget til å flykte fra det stedet som de hører til. I det nye ukjente har menneskene ingen sikkerhet for at de vil kunne skape en ny tilhørighet og sammenheng. Hjemløshet blir ofte resultatet.
For kunstnere kan også hjemløshet gi grobunn for skapelsesprosesser. Også her kan det kunstneriske objekt bli det midte mellom individ og omverden som det kommuniseres med.
Derfor er både trygghet og uro komponenter som kan danne basis for skapende arbeid.

Randi Nygaard Lium
Desember 2014